Livsglede

KAN JEG IDENTIFISERE MEG MED TANKENE MINE?

18. september 2016

Mitt kvernende , løpske hode , som stormer inn i en hver verdens krig som en seier herre verdig.  Der troen kan flytte fjell .  Og der troen på tronen er livets eneste mulige løsning .  Med skylapper uproporsjonalt store , som himmelens uværs dekke .  Der lyset aldri når frem , kun tyngden av tankens kraft og det ugjennomtrengelige mørke laget av grånyansens dysterhet .

Hva får meg til å krype inn i illusjonen ?  En sannhet som ikke er blitt fortalt .

En fremtid som ikke har vist sitt budskap , men allikevel er hugget i sten med våte bekker av gravitasjons streben , i hver uthevet bokstav .  Ett forstørrelses glass verdig . Når følelses aspektet treffer ved hver berøring  av den illusjonistiske historien , og forsterkes ved tankens nedadgående spiral , som karusellens intensjon, om aldri å la seg stoppe .

En ide uten en eneste fakta .  Bare det såreste skrik om hjelp , før fossen har fått fotfeste , og redningen kun er ett dypdykk i det mørkeste intet .

Hvorfor står jeg å tipper ytterst på stupebrettet , nesten med en higen  til å la meg falle ?  Når jeg besitter alt , og viten til å stoppe i » Nået «.  Speile meg i livets dogme akkurat nå.  Bare suge inn sødmen av alt jeg vet og ser og kjenner NU .  Og ingen fantasi , skapt av frykten til å skrive boken om morgendagens historie .  Min identifisering av en tiltenkt situasjon , kun basert på min redsel, for å miste , eller ikke å bli sett , eller være en del av .  Feighetens ansikt ,hvis ønske er å være brutal i min egen vurdering .

Hvilken kraft den har til å la meg synke som en tyngdekraftens moring .  Og en eskalering som en super motor fra 0 til 100 på de færreste sekunder .  Drevet av dens usynlige sjåfør , som kun har som mål å vinne .  Vinne dette løpet som om det var det siste …  Og jeg som dets eier , lar meg suggesere inn i dets overtalelse .

Hva skjedde  men den frie vilje og kreativitet ?

Min eneste inngang til dette gjentagende mønster , må være igjenkjennelsens lys .  Oppdage og se , hilse den velkommen som en gammel gjest på gjennomreise , en kaffe kopp for gammelt vennskaps skyld , men ei fø eller gi næring til noe som har vært og trukket lasset med deg .  Bare ett vennlig nikk i takknemlighet , og dermed vinke adjø på dets reise veidere .  I dyp ærbødighet over dens eksistens og utholdenhet , og ønsker  den velkommen  , hvis veiene skulle krysses igjen .  I gjenkjennelsen ånd ,er muligheten til å glemme uroen og gripe fatt i livbøyen » Nået » .  Hvor alle andre illusjoner opphører å eksistere .  For  «nå » er bare  » nå » og  kan aldri være fortid eller fremtid .  Jeg kan ikke identifisere meg med min historie , men ta det med som min følgesvenn , hvor morgendagen er et helt annet kapittel på min unike reise .  Jeg er nødt ,ellers vil min fysiske kropp slites og forvitre i bekymringene klør .  Tære og tygge , for så å spytte restene ut til mitt ventende beskyttelse , sultende ego .

Jeg er NÅ , ikke i morgen eller i går .  Jeg nyter nå , og bøyer hodet i dyp takknemlighet for det som har passert .  Leser rulle teksten i det den passerer , og forsvinner bak neste erfaring på min reise .

Livsglede

COMFORT ME…?

4. september 2016

My heart weeps. My physical body suffers. What is what is difficult to distinguish. But my body is  whimpering in its sore transitions.Why the physical pain? Is it just my story that draws breath and comes to the surface for oxygen that it never pulled in, or the thought and the idea of ​​the future watching gladly will attend to know. The idea of ​​the grandeur and happiness hanging as a bait in the distance? Or is it just the warning light intuitively tapping into, to arouse  each fiber in the so-called human body. Knowing that we pulsate, live and love. Awaken us from the destructive patterns, our habitual boring footsteps, which only allows itself repeating the same feigned, finished trail. Why this  intolerable craving that draws me under the surface to the breaking point, and only lets me pull in microparticles of oxygen you otherwise have in your possession. Every molecule and atom groans in desperation.

Moving forward in lifes jungle when the pain threshold is raised to its highest.  When sleepwalking becomes a full-fledged existence and determinations and decisions are as ascent of Mount Everest.

«I need you»  a sentence I came in contact with after a fantastic documentary and dialogue afterwards. Echoing that gave my all I , resonance. Until now my journey sailing on the seas of coping, survival and self-discipline. A boat filled with my own production,   freedom for my own stability and not lean too much either to the right or left. A relatively tight pose. Created by an illusion on a captivating thought about freedom in my own life. But the medallion which always has a back side is hard and brutal. Honesty is disguised in a belief in a collectivity. The femal form has gotten edges. My softness a rough surfaces. My openess one impenetrable lattice of steel.Let me dare to need,to lean on. Not break you, just lean gently until you feel the softness of my heart. So you see the writing on the wall, and can read my love.  Love for life, everything in my excistence and everyone else’s.

Dare to stire everything up, everything that is mine. To fail, fail and pull myself  up again,is the only way to salvation .

Try in the storm’s sleep, to seek comfort. Stretch forth my mind, my pride, my discomfort. Dare to ask for a hand, a life buoy, a chance at lifes rougher road. A hand or more to holf on to with the deepest of myself.Give from where I thought I only har accsess from.  Maybe then my paths turns in to flower beds, with the non-homogeneous flora I have sown myself and can repa the allowance because I dared, and we are together.Not alone in a rigid self-created form, but the extravagance of soreness from history that is part but not all of me.Cohesion must create society and new breeding ground. Blindfold must yield. I must dare.

 

Livsglede

TRØST

16. august 2016

Mitt hjerte gråter.  Min fysiske kropp lider.  Hva er hva er vanskelig å skille.  Men legemet klynker i sine såre overganger.

Hvorfor den fysiske smerten?  Er det bare historien min som trekker pusten og kommer til overflaten etter oksygenet som den aldri trakk inn, eller tanken og ideen om fremtiden man så gjerne vil ivareta å kjenne.  Ideen om det storslåtte og lykken  som henger som ett åte i det fjerne?  Eller er det bare varsel lampen man intuitivt trykker inn, for å vekke ett hvert fiber i den såkalte menneskekroppen.  Kjenne at vi pulserer, lever og elsker.

Vekke oss fra de destruktive mønstre, våre vante kjedelige fotspor, som kun lar seg repetere i samme tilgjorte , ferdige sti.

Hvorfor dette utholdelige suget som drar deg under overflaten til bristepunktet, og kun lar deg trekke inn mikro partikler av oksygenet du ellers har i din besittelse.  Hvert molekyl og atom stønner i desperasjon.

Å ta seg frem i livets jungel når smerte terskelen er opphøyet i «nt».  Da søvngjengeri blir en fullverdig eksistens, og bestemmelser og avgjørelser blir som bestigning av mount Everest.

» Jeg trenger deg»  en settning jeg kom i kontakt med etter en fantastisk dokumentar, og dialog i etterkant .  En gjenklang som ga mitt hele jeg  en resonans.

Til nå har min reise seilt på havene av mestring, overlevelse og selvdisiplin .  En  båt av egen produksjon, frihet til å stå stødigst og ikke lene meg for mye hverken til høyre eller venstre.  En relativt stram positur.  Skapt av en illusjon på en besnærende tanke om frihet i eget liv.

Men medaljongen som alltid har en bakside, er hard og brutal. Ærligheten er fordekt i en tro, i en kollektivitet.  Kvinnlighetens former har fått kanter.  Mykheten min har fått rue overflater.  Åpenheten min, ett ugjennomtrengelig gitter av stål.

La meg tørre å trenge, la meg lene meg.  Ikke knekke deg,  bare lene meg forsiktig inntil så du kjenner mykheten av hjerte mitt.  Så du ser skriften på veggen, og kan lese min kjærlighet.

Kjærlighet  til livet, alt i min eksistens og alle andres.  Tørre å riste i mitt indre, alt som er mitt.  Feile, feile og krabbe  meg opp igjen, er vel eneste veien  til den felles nærheten.

Tørre , i stormens dvale, å søke trøst.  Strekke frem mitt  indre, min stolthet, mitt ubehag.  Tørre å spørre om en hånd, en livsbøye, en sjanse på livets ruskete vei.  En hånd eller flere å gå sammen med i det dypeste av meg selv.

Gi fra bare der jeg trodde jeg hadde adgang.  Kanskje da blir stiene mine til blomster enger, med den uhomogene floraen jeg har sådd selv, og kan høste i monn fordi jeg har turt , og vi er sammen.

Ikke alene i en rigid selvskapt form, men i ødselen av sårheten fra historien som er en del, men ikke hele meg.

Samholdet må skape igjenforening og ny grobunn .  Bindet for øynene må vike.  Jeg må tørre .

Livsglede

HVA HJELPER ÆRLIGHET UTAD, HVIS DET IKKE GJENSPEILER MITT INDRE?

25. juli 2016

IMG_4676I mitt tankehjørne, sitter jeg og reflekterer over ærlighetens personlighet og dets sanne jeg.  Hvordan kroppens nærvøse rykninger forplanter seg til magens vulkan lignende utbrudd ved å formidle en vanskelig sannhet i ærlighetens navn.  Dets ansikt må,ei vike !!!

Den skal kjennes som en stortå trukket ned i kvikksand .  Tå blir til fot og fra da av akkumuleres kraften.  Jeg må ristes litt i grunnvollene.  Først da gir jeg kanskje en gave til meg selv og motparten.  En verdi vi i felleskap kan trekke vår slutning av og gi næring til en ny innsikt i eget tankemønster.  Da har ærligheten en hensikt tror jeg.  Gi fra mine fadeser, mitt alter ego og min utilstrekkelighet.  Gi fra min historie, uten en baktanke eller hovmod.

Men er ærligheten så langt den lar seg definere sann?

Min ærlighet kan være fordekt som «klovnen» En sjonglør som spiller på livets følsomme strenger for å bli sett og annerkjent.  Jeg gir, jeg får, altså er jeg.  Bekymringsfult sitat.  Jeg som i mitt stille sinn , mente min tydelighet  utad var på ærligste vis???

En stor brikke vi utøver i kjærlighetens navn.  At livets spilleregler var satt i dette formatet,av erfaringer lært opp fra barnsben av.  «Lever til gull og du vil få…» Eller lever til mitt behov og du vil bli belønnet»

Stor litteratur og  omsorgspersoner i nær og fjern har servert disse sitatene som rulletekst i mang en stor  film .  Det kunne ikke omgjøres eller forseres, kun eltes inn i ett kolektivt mønster av en gitt statistrolle i eget liv.

Ingen fordømming, ei heller bitterhet får næring i denne sannhet.  Kun en erkjennelse.

Arketypene, ikke bare klovnen har brukt ærlighetens fasade som en godtebutikk.  Delt ut, for å få storslagen bifall i retur.  Mine erfaringer og behov har ledet ann i dets skuspill i henhold til de sannheter jeg har kjent og kunnskapens frukt på daværnde tidspunkt.

Oppdagelsens gave er av nyere dato, og nysgjerrighetens øyne glipper til ny morgen.  Som alle nye innsikter , må de skrelles ned til det skjøreste indre, for å se hva jeg driver med og hvilke historier jeg skaper.

Som forfatterens avgjørelse om dokumentar eller fiktion, må også mitt valg drilles ned til opprinnelsen.  Der ærligheten er skjør og hjertet spytter adrenalinet i spastiske utbrudd.

Ærligheten må være generøs.  Den kan ikke ha grenser.  Jeg må tørre , ingen frykt, ingen strategi og fremtids tanker.  Det er bare her og nå.  Ingen konsekvenser.  For de finnes ikke NÅ.

Hvis jeg tørr?  Gi av min sjel, min reise, som maler ett bilde om nye muligheter og tillit til: Jeg er, derfor lever jeg.  Jeg kan gi , uten å få.

Men i disse møtene er ikke skyene rosa, men ett mørkt sandtak av frykt for ikke å bli likt, sett og bli tatt på alvor.  Jeg klarer å tenke meg alle mulige tomrom.  Som de hvite flekkene i bildene fra fortiden.  Men her må jeg bare tørre å være kun meg, tørre å gå ut på tuppen av planken og la meg slippe ned i all opparbeidet, kunstig lærdom.  Bare være og så ærlig jeg kan utifra det jeg vet nå.  Bare fra mitt innerste inne.  Da kan det vell aldri bli feil? Ærligheten.

 

Livsglede

HVORFOR TRENGER JEG Å BLI SETT ? Nr.1

26. juni 2016

Er jeg heldig er ett halvt liv levd, og mitt glass er definitivt halvfult. Så det er mange fantastiske oppdagelser og mye nysgjerrighet til å leve ett liv til det fulle og oppdage mine egne relasjoner og sider.

Stiene har vært brokete og veiene jeg har valgt underveis har absolutt vært av slaget utfordrende.  Men for en reise, med ensomhet i anderledesheten.  Det å stå utenfor boksen å skue innover flokken og hvilke beskyttelse strategier som oppstår i de forskjellige møtene med egen frykt.  For en intens glede når man finner egne små skatter hos en selv, i mangel på andres bekreftelse.

Er det så enkelt????

Desverre tror jeg sårene får skorper og at arrene forvitrer med tiden, men sitter der som bleke minner og vokser proposjonalt under overflaten som isfjellene i Arktis, hvis intet gjøres.

«Lykkelig er den uvitende»

Vi ble opplært til å gi slipp på smerte og i stedet opphøye det positive.  Siden vi var små lærte vi å omfavne de beste erfaringene , å se bort fra de mindre hyggelige og traumatiske…

Men hva skjer når de vakreste minnene fra fortiden gjør den største skade  nå og kanskje i fremtiden?  Hvordan klarer jeg å gi slipp?  Når fortiden kan være så komfortabel og fameliær og allikevel vet jeg at det er akkurat det fengselet jeg må rømme fra.

Mang en u-sving er blitt tlbakelagt i håpets dam, at jeg er husets kvinne i eget liv.  Oppdagelsen at levd liv i jobb eller sosialt, har hatt som eneste mål å bli sett å få hyllest for den personligheten jeg ønsket å være på gitt tid.  Og hvor hard «knockouten» ble da  innsikten traff som ett balltre.

Hvor var mine 50 år med klokskap og erfaring til ikke å å falle i de små trivielle hinderløps  hekkene?

Det å se mitt skrevne ord nå,og hvor hardt jeg tilater å sparke mitt sårede tempel, setter en skamfull plett på mitt sinn.  Når kjærlighet og velvilje er alt jeg skal innha.

Men jeg har aldri lært og aldri fått innføring i hvordan jeg kun skuer fra eget ståsted.

Jeg har dypt inn til margen trodd at ytre bifall har vært nøkkelen til lykke og suksess.  Låsen til å stå stødig i egen kraftstasjon har vært forlagt.  JEG BESITTER ALT, bør være merkelappen vi som nyfødt seiler ut i den omfangsrike verden med.  Tydelig hugget i stein for oss selv og omverden. Continue Reading

Livsglede

ER JEG FOR KOMFERTABEL ?

31. mai 2016

Livet ikke bare suser forbi, men formelig galoperer.  Jeg jobber hardt for å nyte hvert sekund, og være tilstede i alt som skjer.  Delta i mitt eget liv, ikke bare la det sin egen sjø, og håpe på flest mulig lykke stunder.  For den «løkka kommer jo sjeldent rekanes på ei fjøl»

Det er jo først når det ruskes litt i serken, og ubehagets fysiske kropp har satt sine spor, at den sprudlende gleden og takknemligheten tørr å vise sitt sanne ansikt.

Men man må våge å stå i stormen, tørre å kjenne på ubehaget og atpåtil gi det det vennskapet og aksepteringen det fortjener.  For det er først når man ser det i hvitøyet, og hilser det velkommen og klarer å slippe det, at solen titter frem bak skylaget.

Jeg trodde i svært mange år, nesten halve livet, at mitt vennskap og tilstedeværelse var av den enkle sorten.  En bidragsyter, en underholder og ett lyttende og velmenende medmenneske.  Leverte til 10 i stil , og litt til.  Var dog litt uortodoks, men syntes jeg leverte i forhold til meg selv og andre.  Men etter endel år under lupen satt overaskelsen som ett spyd i brystet.  Alle disse flotte «bragdene» eller illusjonen på at jeg levde mitt liv i samsvar med hvem jeg virkelig er og det jeg ga av med selv, var ekte vare?  Det var det jo i og for seg, der og da.  Men når demningen brast og lyset under lupen ble sterkere, så jeg at ekte tilstedeværelse krever en ærlighet på mine aller mest skammelige og sårbare sider.  De jeg hadde hoppet bukk over.  Jeg hadde gitt mye , men ikke nok til at mine nære virkelig kunne tørre å innlemme meg som «medsammen svoren».

Mine mest puslete sider, der hvor 2 års  stadiet utspilles i en 50 år gammel kropp og står og vibrerer for meg selv og omverdenen. Hvor ubehaget hugger i deg og du har mest lyst til å sprinte i motsatt rettning.  Hvor erkjennelsen blir knust og latterligjort.  Hvor ensomheten blir en virkelighet som i alle andre kriger.  Men allikevel legge seg flat og tørre å formidle det til sine nærmste.  Selv om kroppen rister i selvforakt av litenheten og barnsligheten av de såre følelsene og frykten for å bli forlatt.  Jeg har aldri deltatt i krig, men dette har vært vært min .  Dette gjøres ikke for å bli likt eller levere på noen plan.  Det er kun ett steg videre for meg selv og akseptere hele meg.  Ikke bare de på pyntede positive sidene.

Hvordan skal jeg holde foredrag eller kurs, hvis jeg ikke har erfart min egen skam og frykt?  Hvem vil tro på meg ,og ta noe innover seg, hvis de ikke gjenkjenner klangen i stemmen min som ærlig,som turte å ta ett dypdykk , som turte å se om jeg fortsatt sto stødig etter å ha ligget nede som en skygge av meg selv, i troen på at det kun var meg som sto alene igjen, utpekt som galskapens klovn.

Men jeg står. Kanskje ikke alltid rett og rak, men en større ro og tro på at dette er veien  jeg er.

 

Livsglede

MIN TILLIT TIL…..

22. mai 2016

I min verden har tilit alltid blitt forstått som noe utenfor meg selv.  Jeg har skuffet foreldre og nære, og så ha tilliten blitt brutt.  Når det har skjedd og jeg har fått oppleve den fysiske konsekvensen som klumpen i maven, uroen og skyldfølelsen,og til slutt , avisningen.  Gjennkjennelsen sitter fortsatt i kroppen som en arrdannelse.  Synlig og usynlig og dyptgående som ødelagt vev.

Men skal tillit egentlig tillhøre noe eksternt?  Kan den ikke snus til ett positivt fortegn?  Tillit til en selv,  til egne valg.  At jeg faktisk besitter det meste selv, og svarene kanskje ligger hos meg?  Jeg må bare tørre å tro og å utfordre.  Stille spørsmålene til meg, og ikke utover.

Jeg satte meg på flyet til Frankrike for å holde kurs og kjente på ett svakt ubehag av å være sosial i en lengre periode uten å ta ett glass vin til deilige frodige måltider, og en sigarett hvis jeg følte behovet, eller at jeg trengte det….Kroppen var så bevist denne følelsen at knapt timer etter at jeg hadde landet var el. Sigaretten innkjøpt med pære og eple smak.  Reddet eller ikke?  I ett vindkast fikk en ny illusjon ben å gå på. Min selvfølelse og identitet ble kastet på «dynga» i ett hundredels snev av frykt.  Jeg lot meg lede ut på kanten.  Mistet tilliten til meg selv.

Alt dette var tanker som surret rundt på bilturen opp.  Hvorfor hadde jeg aldri stilt meg selv disse spørsmålene?  Kanskje fordi den kollektive oppfatningen er så sterk på det å skuffe og bryte en tillit, er noe som skjer i samsvar med andre mennesker.  Det bilde er så indoktrinert og habilt at ideologien sjeldent blir utfordret.  Men pluttselig var jeg der; at stor urett var blitt begått mot meg selv, av meg selv.Det var ingen å skylde på.  Bare meg og troen på en narrativ opplevelse gjengitt i generasjoner.

Jeg ankom vårt paradis.  De deiligste sammenkomster rundt bordet og sosial tilstedeværelse med vin og sigaretter, har ikke fått min frykt til å blomstre.  Jeg sitter godt plassert og nyter de gode samtalene og troen til meg selv og mine valg.  Om de er for evig, eller for en stund vites ei.  Men at jeg har tillit til at dette er viktig for meg og for min reise fremover.

Interiør

ER TANKENE MINE MEG?

5. mai 2016

Kanskje ett merkelig spørsmål å stille seg.  På jakten etter løse tråder og hvorfor jeg gjør som jeg gjør, blir spørsmålene flere .  Noen mindre sammensatt og andre får ett snev av forståelse.  Men langt flere spørsmål enn svar dukker opp, det er ihvertfall helt sikkert.  Når bevistheten rundt det å være høysensitiv og stor del introvert, ble «boksen» mine romsligere og det ble lettere å puste og forstå.  I en periode ble googel og litteratur på området slukt med en grådighet alla sult.

At høye lyder for meg, er som å risse i huden med sløvt verktøy.  At like deler ro og sosialisering er ett krav for overlevelse, og at døgnet rett og slett har færre timer til omgang med yttre impulser.At  Alt av intrykk og stemninger er som intravenøs føde.  Klart og tydelig , rett inn i blodet, som ett stempel.

For at denne vektskålen skal balanseres, er hvile ett krav.  Alene tid til å drømme, arkivere opplevd liv og å få skape.

Det er i disse stundene at refleksjonen over tankene mine  dukker frem fra støvet.  Er de mine eller er de tillært fra barnsben av , eller har jeg stjålet litt her og der fra mennesker jeg har latt meg inspirere av?

En deilig suppe av de alle tror jeg.

Men hvorfor bruke tid på temaet?  Så lenge det er positivt og i kreativitet?  Men det er når det negative fortegnet innhenter meg at spørsmålet blir vesentlig.  Når tankespinnet ikke gir slipp og spiralen bare peker nedover.  Og den kjente uroen stiger til koke punktet.  Da kjennes tankens kraft som en verdenskrig som kun utspilles på eget landemerke.

Det tragikomiske er at det kanskje aldri har blitt yttret noen negative fraser fra omverdenen, eller at irettesettelse på noe plan har funnet sted.

I denne lille andedammen av «jeget» , kan bare ett tvetydig blikk, ett ord som ikke ble utrykt eller ett sterkt behov for å bli sett, velte det hele.

Og slik oppstår 3 verdens krig, skapt og utført av meg selv.  Ren og skjær selvdestruksjon…….

Hvorfor gidder jeg å dele,var ett herlig spørsmål jeg fikk.  Det nærmeste  sannheten jeg kommer i dag , er: Hvis det er flere som kjenner at båten er den samme, blir kanskje tilstedeværelsen og ærligheten til hverandre større, og det blir enklere å være der for seg selv og andre. Ett medmenneske.

Livsglede

AN OVAL WEEKEND TO….

23. april 2016

Going away.  Taking  some time off. The pleasure of  daydreaming.  Just Beeing on the roead, makes the butterflies alive in my  stomac.  All the people and the destinations. The airport filled to its brim. The freedom and the grattitude of beeing able to experience new destinations is intoxicating.

A glass of wine would definatly be part of this picture.  Sitting on the  plane, enjoying my book, and a glass of wine to highten my spirit, or to numb it.  Its difficult to say wich one it was.  But everything becomes much clearer as time passes.  I drank wine in a certain way when it came to vacations, parties , even the weekends.  My awareness has changed, now seeing my own reactions and experiences without alcohol.  I am more grounded in my personality and precent.  I can also see my pattern ;numbing my life with a glass of wine.  My tollerance for big crouds and noise expanded.  I became available and patient.  But in that picture , i over steped my bondaries.  Cruched them.  Why?

I know i am an empath, and also a introvert.  So to be able to «handel» my suroundings, and to deliver on the social arena.  The solution was often a glass of wine as my friend and cruch.

Because i thought i had to live up to an ideal.  The collectiv ideal.  That only excisted in my head.  I wanted to succed , even if it meant ruining my peace and quit.  My time to recoperate and regain my thoughts and strenght.

The worst of it all, i lost my creativity.  My passion to think  outside the «box» .  I bacame a robot that followed the crowd.

I had to change the pattern.  Rethink and get a new perspectiv.  Shake myself alive and open new doors.  Not follow the cook book, but make my own recepies.  I had to open all of my pandoras box, all of my personalyties had to come forward.  Deer to be myself completely.  To show my vulnerability  and my fragile sides and see if i was still breathing.

I am, Still breathing after this amacing weekend with a presence in my excistance that makes me content, but also in some ways uncomfortable. So lets follow the flow, and see where this is leading.I might be in for a surprise.

Livsglede

EN LANGHELG TIL……….

22. april 2016

På tur.Ta seg fri. Gleden over å glede seg, å drømme seg bort.  Bare det å reise til flyplassen får det til å krible i mellom gulvet.  Alle menneskene og destinasjonene.  Friheten  og takknemligheten som følge av å ha muligheten til å forflytte seg å oppleve en helt ny verden , er berusende.

Ett glass vin hadde vært en del av dette bildet.  Ikke minst å sitte på flyet, nyte boken min, og ett glass til å forsterke alle inntrykkene, eller døyve.  Den er nok 2 egget.  Men det som blir tydligere for meg ettersom tiden går; når jeg drakk vin på en bestemt måte, som i ferier, selskap og helger.  Har bevistheten min blitt en helt annen på egne reaksjoner og opplevelser uten alkohol .  Jeg blir tydligere og mer tilstede i egen personlighet.  Jeg kan se mitt mønster i det å hvile i ett glass vin:  Tolleransen min blir større for bråk og støy.  Jeg blir tolmodig og tilgjengelig.  Men i det , går jeg også over mine egne grenser.  Tråkker over.  Hvorfor?

Jeg vet jeg er høysensetiv og jeg vet jeg har en stor del av introvert.  Så for å klare meg i større grad i samfunnet og levere på det sosiale plan,var det å ta seg ett glass vin en støtte og absolutt en krykke.

Fordi jeg trodde jeg måtte leve opp til ett ideal.  Det kollektive idealet.  Som bare eksisterte i mitt hode.  Jeg ville levere, selv om det gikk på bekostning av min alene tid.  Min tid til å innhente meg selv , skaffe påfyll og få tenkt de lange tankerekkene ferdig.

Ikke minst mistet jeg min kreativitet.  Jeg mistet gløden til å tenke utenfor «boksen».  Jeg ble en salgs robot som fulgte strømmen.

Derfor var jeg nødt til å forandre på rutinen.  Tenke nytt og skaffe ett annet perspektiv.  Riste meg selv våken og finne nye veier i livet mitt.  Ikke følge en oppskrift eller hvile på en ide.  Jeg var nødt til å prøve å leve ut alle sidene ved meg selv og finne ut av alle særegenhetene.  Tørre å være meg selv.  Tørre å legge meg helt flat og gjennomsiktig og se om jeg fortsatt pustet.

Jeg puster fortsatt etter en fantastisk langhelg med stor tilstedeværelse i eget liv.  Så får vi se hvor veien går videre.